Mine balletthendelser

Så er jeg ferdig

Mon, 18 Jul 2011 22:26:59 +0200

Jeg er nå uteksaminert fra The Royal Ballet School, ansatt ved Den Norske Opera & Ballett, og offisielt profesjonell ballettdanser. Det har vært en lang, smertefull reise og mye motgang, men jeg holdt ut, og kan definitivt si at det var verdt det til slutt.

Den siste terminen var den hardeste av alle tre årene, med eksamener og forestillinger. De første fem ukene gikk med til harde eksamensforberedelser, vi blir bedømt i Klassisk Ballett, Pas de Deux og Soloer. Jeg har slitt med skader i føttene i hele år, og jeg gjorde ikke fulle klasser før helt mot slutten av andre termin, og selv da kunne jeg ikke gjøre fulle klasser hver dag og måtte ha en hviledag i uka for å unngå overbelastning av føttene. I løpet av denne perioden fikk jeg også problemer med den venstre skinneleggen, noe som heldigvis ikke utviklet seg til en langvarig skade, men var veldig smertefullt, og hindret meg i å øve så mye jeg ville. Til tross for alle disse problemene fikk jeg tatt alle eksamener, og ble uteksaminert med karakteren Highly Commended, noe jeg er veldig fornøyd med.

De siste fem ukene ble fylt med forberedelser til forestillingen, hvor jeg fikk hovedrollen som Black Queen i balletten Checkmate. Dette er den største rollen jeg har gjort noen sinne. Checkmate er en 45 minutter lang ballett, hvor jeg er på scenen i omtrent 30 minutter, hvorav 20 minutter er uten pause. Utrolig hardt! Aldri før har jeg hatt følelsen av å være hjernedød på slutten av et stykke. Du er så sliten at du kun danser fordi du må og ikke har noe valg, du vil helst legge deg ned å dø av utmattelse. Når det er sagt er finnes det ingenting bedre enn følelsen av å fullført noe slikt og å kunne se utover publikum når den siste noten blir spilt! I løpet av denne perioden har jeg lært mye om meg selv og hvordan takle ekstrem utmattelse. Det viktigste er å være positiv og å ta én dag om gangen, hvis ikke blir man fort overveldet. Jeg lærte også mye om mine egne behov i forhold til søvn og mat, og hvor mye jeg kan tøye egne grenser. Å danse Checkmate på The Royal Opera House Stage var en utrolig opplevelse jeg aldri vil glemme. Det lot meg utforske mine skuespiller egenskaper, og lærte meg at man ikke kan gjøre alt 150%, da er det umulig å fullføre et slikt stykke. Det å fordele energi og å vite når man kan ta det rolig er livsviktig for en danser. Forestillingen var en suksess og anmeldelsene var gode så jeg er veldig fornøyd med resultatet.

Nå er dette kapittelet avsluttet og jeg er klar til å begynne min karriere som profesjonell danser.

Balletskolen i New York

Mon, 2 May 2011 14:02:25 +0200

Dance Europe, side 72, artikkel:

New York: ABT II, RBS & NYIBC

TIM MARTIN sees an ABT II/Royal Ballet School collaboration and the NYIBC Gala:

"Dancers of note include Brandon Lawrence, again, as well as Grete Borud Nybakken who had a number of memorable moments - one of them being her strut down centre stage toward the audience. She has the slight wiggle of a runway model and a smile lurking about the corners of her mouth - like she knows something we don't and she's about to dance it for us. She launches into her variations with complete command of every nuance - clearly a dancer to watch for."

Link til bladet:
http://www.danceeurope.net/site/issues/151.php
http://www.danceeurope.net/site/issues/151.pdf (innhold)

Hele artikkelen:
http://martinballet.com/blog/?p=354

Tredje og siste år går mot slutten

Sun, 10 Apr 2011 12:26:54 +0200

Nå er jeg ferdig med to av de tre terminene som utgjør mitt tredje og siste år ved The Royal Ballet School. Dette har utvilsomt vært det beste året! Selv om jeg gjennom hele året har slitt med skader i begge føttene som resultat av min andre lange hofteskade føler jeg at jeg har fått så mye ut av året som mulig. Jeg tilbrake perioden fra oktober frem til jul i en såkalt «boot» som er en avtagbar gips, som jeg måtte vekselvis bruke på begge føtter, og krykker. Dette var selvfølgelig en veldig frustrerende tid, ettersom jeg akkurat hadde kommet meg gjennom den andre skaden og var klar til å begynne å danse igjen. Istedenfor å tenke på det negative valgte jeg å bruke denne tiden konstruktivt og jobbet masse med pilates, noe som gjorde at kroppen min ble sterkere enn noen gang. Etter jul har jeg sakte men sikkert jobbet med å begynne å danse igjen, men dette er en lang prosess ettersom skaden ikke er helt borte enda, den må fortsette å gro mens jeg trener, så jeg må være utrolig forsiktig så jeg ikke gjør for mye.

I slutten av februar var det tid for Graduate Tour 2011! Vi dro til Amerika for å opptre i Richmond, Virginia og til slutt i New York City, hvor vi satte sammen et program med American Ballet Theatre 2. Denne opplevelsen var helt fantastisk! Vi kom til Richmond veldig jetlagged og ble kastet rett inn i prøver på scenen. Jeg kan trygt si at alle stykkene hadde sett bedre dager... Vi hadde kun to dager på å komme over jetlagget før den første forestillingen, så alle var veldig slitne på premieredagen. Showet gikk bra uansett og vi fikk veldig gode tilbakemeldinger. Vi hadde totalt fire shows i Richmond, så bar turen til New York, hvor vi bodde i leiligheter midt i Times Square!

Resten av den første dagen i New York ble tilbrakt med power sightseeing og shopping! Etter å ha sett ukas timeplan og funnet ut at vi bare hadde et par timer hver kveld til å utforske New York ble det duket for heftig planlegging. Første stopp var selvfølgelig shoppingsenteret Bloomingdales. Deretter ble det Empire State Building, Statue of Liberty, Macy’s, Victoria’s Secret, Central Park, you name it. Vi var veldig effektive er alt jeg kan si. Vi trente i studioene til American Ballet Theatre, noe som var en opplevelse i seg selv. Vi fikk se mange internasjonale stjerner og vi trente med ABT 2. Vi opptrådte på Alvin Ailey Dance Theatre. Denne gangen var det bare to forestillinger, men disse var da større og med høyere standard. Vi var alle lei oss for å måtte forlate Amerika, det var virkelig en opplevelse for livet.

Da vi kom tilbake fra turné, var det kun et par uker igjen før påskeferien, og disse ble tilbrakt med vanlig trening og forberedelser til eksamen, som skal holdes 25. og 26. mai. Nå er det da påskeferie og på tide med avkobling og rehabilitering for å være klar til hardkjøret neste termin. Jeg fikk vite for en liten stund siden at jeg skal gjøre hovedrollen i balletten vi skal sette opp på vår årlige skoleforestilling. Jeg skal danse The Black Queen i balletten Checkmate. Dette blir en flott utfordring og en opplevelse for livet og jeg gleder meg masse!

Forøvrig har jeg akkuat signert min kontrakt med Nasjonalballetten hvor jeg begynner som danser fra høsten av.

Andre skoleår slutt

Sat, 21 Aug 2010 19:44:17 +0200

Den siste terminen av andre klasse har både vært det verste og beste jeg har opplevd. I den første halvdelen av terminen var fokuset på vurderingsklassene og hverdagen var utrolig tøff. Lærerne kjørte oss særdeles hardt og nådeløst, og presset for å prestere var utrolig høyt. Nå kan man jo si at jeg ikke kunne forvente mye av meg selv ettersom jeg akkurat hadde begynt å danse igjen og ikke engang kunne gjennomføre hele klassen. Men sånn klarer jeg ikke å tenke. Er jeg i rommet med de andre spiller det ingen rolle hva jeg har vært igjennom, jeg vil klare det alle de andre klarer og være på nivå med de andre. Jeg lager ingen unnskyldninger for meg selv. Derfor var dette en veldig hard periode for meg ettersom jeg ikke kunne unngå å legge merke til at kroppen min i perioder ikke taklet presset, pluss at jeg slet med motivasjon og hjemlengsel. Dette er første gang jeg har opplevd å miste motivasjonen for å danse helt. Etter å ha danset de samme trinnene i 4 uker i strekk og så vite at du har 3 uker igjen er utrolig demotiverende. Hjemlengsel har jeg heller ikke hatt noe problem med før, men nå slo det meg ned i bakken og jeg var utrolig langt nede disse ukene.

Selv om det var hardt, gjennomførte jeg alle vurderingsklassene jeg kunne. Noen bare halve, men jeg gjorde det jeg kunne. Jeg følte at det gikk greit og jeg fikk gode tilbakemeldinger fra lærerne. Denne halve terminen endte med at jeg fikk danse en solo på ’Solos Evening’, en forestilling hvor skolen velger ut noen elever til å danse. Dette føltes utrolig å være med på ettersom det var min første forestilling PÅ SCENEN med skolen.

Halvtermin nummer to, den siste før sommerferien, besto kun av prøver til sommerforestillingene våre. Alle foregår i The Royal Opera House; 5 på den lille scenen (Linbury Studio Theatre), og en på The Royal Opera House Main stage foran 2500 tilskuere. Men tilbake til begynnelsen. Den første uka hadde vi en amerikansk koreograf på besøk som skulle lære oss en koreografi til forestillingen. Den var bare for 4 jenter og 4 gutter så han skulle også velge ut hvem han ville skulle danse den. Jeg jobbet knallhardt og var så heldig at jeg fikk en plass! Problemet var bare at jeg egentlig skulle på turné til Barcelona med The Royal Ballet og ville gå glipp av alle forestillingene… Men koreografen insisterte på at jeg MÅTTE være med fordi ingen andre kunne erstatte meg, så de måtte ta meg ut av turneen. I begynnelsen var jeg litt skuffet ettersom jeg hadde gledet meg masse, men så ble jeg bare utrolig glad ettersom jeg skjønte at jeg faktisk skulle danse på The Royal Opera House Stage (til tider helt alene på scenen!).

De neste ukene besto bare av harde prøver og ekstremt press frem mot forestillingen. Det vi gjør representerer skolen, så forestillingen må være eksepsjonell.

Den nest siste uka besto av Linbury forestillingene. Ettersom koreografen ikke ville ha noen andre besetning for meg måtte jeg danse alle forestillingene. Denne uka var EKSTREMT hard fysisk og til tider trodde jeg kroppen min skulle gi opp. Vi var på skolen halv ni om morgenen og gikk på scenen halv ti på kvelden ettersom vi var det siste nummeret. Dette i tre dager i strekk og så TO forestillinger på lørdag. I begynnelsen var det bare moro, men på fredagen var jeg så sliten at jeg trodde jeg skulle dø…. Så fikk vi en dag fri og så var det siste uka med den store forestillingen.

Siste innspurt med mye stress! Vi hadde tre sceneprøver på den store scenen. Første gang jeg gikk ut på scenen og så ut mot publikum datt jeg nesten overende; det var helt overveldende! Når man er vant til den gamle operaen og den lille Linbury scenen er dette i en helt annen verden! Scenen er megastor og man ser ut i et auditorium med tre balkonger og et megastort amfiteater. Jeg tror det er plass til 2500 der, om ikke mer, og forestillingen vår er alltid utsolgt.

Etter å ha danset på scenen første gangen, halvt svimeslått, begynte jeg sakte å venne meg til det og når vi kom til den siste sceneprøven følte jeg meg komfortabel og hadde det bare gøy. Så kom dagen for forestillingen. Jeg våknet opp supernervøs og gjorde i stand hår og sminke før vi hadde oppvarmingsklasse. Forestillingen er en matiné, så den startet klokken tolv. Etter klassen gikk vi alle over til garderobene i operahuset for å gjøre oss klare. Jeg har en tendens til å bli veldig nervøs, men jeg begynner å utvikle teknikker for å takle det. Jeg trekker meg tilbake til et sted jeg kan være mest mulig alene og konsentrerer meg om pusten min for å roe meg ned. Så sier jeg til meg selv at jeg vet jo hva jeg skal gjøre, jeg har gjort det tusen ganger, så det er jo ingen grunn til å være nervøs. Hvis jeg tror noe kommer til å gå galt så gjør det som regel det, så enten jeg tror på det eller ikke er jeg nødt til å prøve å overbevise meg selv om at jeg kan gjøre alt. Det pleier å hjelpe på nervene. Etter å ha fått på meg tåspissko og kostyme, var det bare å gå ned bak scenen ettersom jeg var nummer tre.

Det er noe rart med det å være bak scenen… Uansett hvor nervøs jeg er før jeg går ned dit, så forsvinner alt når det er like før jeg skal på. Da musikken begynte for nummeret mitt var jeg klar for å gå på, ikke nervøs, bare super klar. Da jeg danset tenkte jeg ikke over at 2500 mennesker så på meg, jeg bare opptrådte og nøt hvert sekund. Det rushet jeg følte i de få minuttene på scenen er det best jeg følt i hele mitt liv. DET VAR SÅ GØY!

Etter forestillingen har vi en seremoni for avgangselevene hvor de får sine diplomer. Her deles det også ut priser til utvalgte elever fra hele skolen. Jeg fikk faktisk to! En heter Dame Ruth Railton award og en heter Prize for Choreographic Development. Dette var utrolig morsomt å få og viser at skolen har lagt merke til meg.

Nå er det virkelig på tide med sommerferie! Kjenner at kroppen trenger litt tid på å komme seg etter den siste tiden.

London Dance ga oss denne fantastiske kritikken for vår elevforestilling: London Dance

I gang med dansen igjen

Sun, 25 Apr 2010 23:58:31 +0200

Nå er det veldig lenge siden jeg har oppdatert denne bloggen, og det beklager jeg. Jeg har rett og slett hatt for mye å gjøre i det siste, ettersom jeg sakte men sikkert har begynt å danse igjen.

Den første halvdelen av andre klasse besto i å se på klasser hele dagen og å gjøre fysioterapi. VELDIG kjedelig og frustrerende! Sakte men sikkert fikk jeg legge til flere og flere øvelser og øke intensiteten på dem etter hvert som kroppen tillot det. De første ukene var rimelig tunge, ettersom jeg ikke kunne gjøre mer enn et par øvelser om dagen.

Et par uker etter skolestart fikk jeg i oppdrag av rektor å lage en koreografi som skulle fremføres i St. Paul’s Church i Covent Garden, under en gudstjeneste til ære for ”The Patron Saint of Arts”. Jeg var ikke så veldig entusiastisk i begynnelsen ettersom jeg ikke hadde noe erfaring med koreografi fra før, annet enn i koreografi timene året før, etter hvert synes jeg det var et veldig morsomt prosjekt. Koreografien skulle fremføres på en liten scene av stein foran alteret i kirken, så det var mange restriksjoner for hva jeg kunne lage. Siden gulvet var av stein kunne jeg ikke bruke tåspissko og jeg kunne heller ikke bruke hopp, siden det ville være farlig å lande på for danserne. Jeg valgte en gutt og en jente fra klassen, og musikk laget av duoen Secret Garden. Vi hadde bare fem uker på å fullføre koreografien, så det ble mye arbeid på kort tid. Alt i alt ble prosjektet en suksess og jeg fikk mye god tilbakemelding, både fra skolen og publikum generelt. Det hele var en veldig god opplevelse og resultatet er noe jeg kan være stolt av.

Mens jeg jobbet med koreografien jobbet jeg selvfølgelig også med meg selv, og hadde fått tilbake litt styrke, men smertene var fortsatt for store til å forsøke noen andre aktiviteter enn pilates.

I mars hvert år holder skolen en koreografi konkurranse, og jeg tenkte at det hadde vært gøy å være med på det for å ha noe å holde på med, pluss at jeg ville føle at jeg var mer med på skolen. Jeg kunne ha deltatt med det jeg allerede hadde laget, men jeg ville lage noe helt nytt for å øve meg ennå mer. Det å lage en koreografi er vanvittig mye jobb, ettersom vi kun kan jobbe etter skoletid fra 17:30 til 18:30 og danserne er med i flere stykker slik at vi bare får en (eller to hvis vi er heldige) prøver i uka. Det betyr at man må være veldig effektiv. Som sagt skulle disse koreografiene jobbes med frem til mars, så dette var noe som ble en del av hverdagen.

Et par uker før jul fikk jeg vite av legen og fysio at jeg kunne forsøke å gjøre en øvelse i klassen og se hvordan det føltes. Det føltes helt merkelig, men ikke så ille, så omtrent to uker før jul begynte jeg sakte å gjøre noen øvelser på barren. Jeg klarte å bygge meg opp til omtrent fem øvelser før ferien. Det føltes helt fantastisk bra å begynne igjen, men det var også veldig vanskelig fordi kroppen ikke virket som den pleide. Jeg var svak og klarte ikke å stå ordentlig i de enkle basic posisjonene engang. Jeg var jo klar over at det kom til å være sånn, men det er ikke veldig gøy å stå i et klasserom sammen med noen av de beste danserne i verden på min alder og ikke klare å gjøre ting som jeg kunne gjøre for fire år siden.

Etter jul fortsatte jeg med oppbyggingen, hvilket gikk ganske greit. Sakte men sikkert la jeg til flere øvelser på barren, mens jeg fortsatte med styrketrening og behandling, og til slutt kunne jeg gjøre min første øvelse på gulvet. Det er en tung prosess som krever mye hardt arbeid og mye mental styrke, men jeg vet at det er verdt det og at det er dette jeg vil, så motivasjonen er det ikke noe i veien med.

Nå gjør jeg nesten full klasse og har i den siste uka begynt å hoppe. Styrken og teknikken er fortsatt ikke helt på plass, men det kommer til å ta tid. Jeg har begynt å gjøre pas de deux, hvor jeg kan gjøre nesten alt, og for noen par uker siden, gjorde jeg min første solo i soloklassen. Jeg har også gjort to klasser med karakterdans. Nå er det full jobbing mot vurderingsklasser, hvor jeg skal delta i så mye som mulig.

Koreografikonkurransen gikk veldig bra, danserne fremførte nydelig. Jeg vant ikke, men det var heller ikke målet mitt. Jeg fikk masse flott feedback denne gangen også, og jeg er veldig glad jeg bestemte meg for å gjøre det.

Så langt har dette året gått fint. Jeg har fått prøvd meg på koreografi og jeg har begynt å danse igjen. Jeg kan fortsatt ikke presse for fullt, ettersom skaden fortsatt er der, så jeg kan ikke jobbe så hardt jeg vil for å ta igjen de andre. Om ikke noe annet har jeg i hvert fall lært å høre på kroppen min, og jeg har fått mye mental styrke. Nå ser i alle fall fremtiden mye lysere ut, og jeg gleder meg til neste termin!

Ett år gjennomført...

Sun, 26 Jul 2009 22:39:41 +0200

Nå har det gått et helt år da, det er nesten helt ufattelig. Mesteparten av dette året ble tilbrakt med å observere andre danse (hvilket ikke var spesielt gøy) dag ut og dag inn, inntil det ble bestemt at jeg skulle få reise hjem og hvile til jeg ble bra igjen. Det skjedde i mars så jeg har vært hjemme en god stund nå. Det har vært utrolig deilig å komme seg bort fra dansemiljøet slik at jeg har fått det bedre psykisk. Fysisk er vel en annen sak. Det blir jo definitivt bedre, det går bare så vanvittig sakte!! Uansett, sier legene at jeg nå (med smertestillende innenbords) skal begynne med forsiktige øvelser og etterhvert trappe opp treningen og se hvordan det går. Mitt problem er at jeg er så sta at jeg kan jobbe meg igjennom så mye fysisk smerte jeg bare vil, men da skader jeg jo meg selv... Når det nå blir sagt at jeg må jobbe meg igjennon litt av smerten, så vet jo ikke jeg hvor mye som er god eller dårlig smerte! Huff for en røre dette er...

Dagene her hjemme har vært, lange, kjedelige, morsomme, glade, triste, you name it. Samtidig som det er delilig å slippe unna dansemiljøet, er det jo også der jeg hører hjemme. Jeg savner alle klassekameratene på skolen, og jeg vet at de savner meg. Takk gud for Facebook!! Der holder vi kontaken og prater jevnlig så jeg er fortsatt en del av gruppen, og det vil ikke være rart å komme tilbake. Når det er sagt har jeg jo reist over et par ganger og truffet dem da. Selv om jeg ikke var på skolen ville jeg gjøre ferdig så mye av skoleåret som mulig. Derfor fortsatte jeg de engelske litteraturstudiene mine her hjemme, med kontakt med læreren på mail. Jeg ville ta eksamen. Jeg leste skuespill og bøker, skrev stiler og pugget sitater, og til slutt endte jeg opp på skolen med papirene foran meg. Jeg fløy med for å være der i tre dager, så jeg kunne være sammen med vennene mine også. Vi bor jo sammen på et stort internat, så det ble mange sene kvelder og mange klemmer. Selve eksamen følte jeg at gikk greit, det var ekstremt vanskelig fordi det er så annerledes fra hvordan vi gjør det i Norge. Her måtte vi skrive TO STILER på TO TIMER! Det er mye, og de har skyhøye forventninger. Jeg er den eneste som ikke har engelsk som morsmål i klassen, så jeg forventer ikke å være best, men jeg tror definitivt at jeg kan holde følge med dem. Jeg antar at jeg får noe rundt C eller B, men man vet jo aldri. På denne turen fikk jeg også snakket med rektor, som sa at hun hadde full tiltro til meg og at hun gledet seg til jeg kunne danse igjen, men at jeg bare må vente til jeg blir frisk.

Etter at jeg kom hjem har alt bare vært ferie, det er ikke noe mer jeg kan gjøre på skolen, så det ble tidlig sommerferie for meg. Jeg dro ned igjen i begynnelsen av juli for å se avslutsningsforestillingen og for å se vennene mine en siste gang før sommeren. Forestillingen var helt utrolig, men det var også litt vondt å se på. Nå tar jeg bare tiden til hjelp og håper at neste år kommer til å bli veldig annerledes... Jeg får begynne i andre klasse, ettersom rektor og lærerne ikke tror jeg vil ha noen problemer med å hente meg inn igjen. Jeg gleder meg allerede, og vet at neste år kommer til å bli bedre enn dette!

First term

Wed, 31 Dec 2008 12:45:45 +0100

Nå har jeg gått et halvt år på the Royal Ballet School i England, eller som vi sier der nede har jeg gått ‘one term’.

Jeg trives veldig godt selv om jeg ikke har fått deltatt i all undervisningen grunnet skader i begge hofter. Vi har funnet ut at skadene skyldes at jeg har vokst så fort, derfor har muskler og sener blitt for korte og drar så hardt i hoftebenet at det har blitt betennelse slik at jeg får ganske store smerter. De sier at det ikke kan behandles og at jeg bare må vente, noe som er veldig frustrerende. Men det er godt vite at jeg kommer til å bli helt bra igjen, og det kommer aldri til å komme tilbake. Jeg begynner allerede å bli bedre, så jeg er positiv.

Jeg har hatt perioder hvor jeg har kunnet danse noe av dagen og perioder hvor jeg ikke har kunnet danse i det hele tatt grunnet store smerter. Når jeg ikke kan danse, driver jeg med alternativ trening, som pilates, svømming og sykling. Jeg har fått privattimer i pilates og har jobbet mye med å styrke alle muskler i kroppen slik at jeg kan komme tilbake bedre enn jeg var før skaden. Jeg møter opp til alle timer selv om jeg må se på, og jobber for meg selv med det jeg kan. Jeg vil veldig gjerne ta del i undervisningen, men jeg må ta det rolig ellers kommer det til å ta enda lenger tid før jeg blir frisk.

Jeg har engelsk litteratur med de engelskspråklige som mitt akademiske fag, og jeg studerer 2-3 ganger i uka. I begynnelsen synes jeg det var veldig stressende å skulle bli sammenliknet med de engelske, men etterhvert så har jeg blitt mer komfortabel og liker meg veldig godt i timene. I denne terminen har vi jobbet med romanen “Tess of the d’Urbervilles” av Thomas Hardy, og skrevet en ganske vanskelig stil om den som skal vurderes etter jul. Jeg har jobbet med den stilen siden Oktober, og prøver å være på nivå med de engelske. I tilleg må vi analysere poesi.

Vi studerer den Viktorianske perioden, og der hører også Ibsen til. Jeg ble positivt overrasket da jeg fikk høre at vi skal studere “Et Dukkehjem” etter jul, det kan jo jeg masse om fra før av, og de engelske kan ingenting, da har jeg et kjempeforsprang!

Sett bort i fra skaden har jeg det veldig bra på skolen, og er overlykkelig for å få gå der. Jeg tror at jeg kan realisere mitt mål om å bli en god profesjonall ballettdanser her nede i London.

Strikkedilla.
Det var godt å ha et strikketøy for å få tankene over på noe annet enn smerter i hofta. Etter at jeg begynte å strikke var det mange som hengte seg på!

Etter 5 uker i London

Sun, 12 Oct 2008 19:58:07 +0200

Nå har jeg gått på RBS i 5 uker. I begynnelsen var det veldig rart og ukjent og til og med ganske trist når mamma og pappa hadde dratt, men nå går det mye bedre.

Det verste med å flytte hit, fant jeg ut, var at nå måtte jeg ta meg tid til å gjøre ting jeg aldri hadde gjort hjemme. Ting som å vaske tøy, lage mat og å handle inn og planlegge hva jeg skulle spise hele uken. Jeg hadde ingen anelse om hvilken luksus jeg hadde vært utsatt for hjemme.

Det var veldig kronglete i begynnelsen, jeg klarte ikke å finne noen ting i butikkene, eller å finne ut hva jeg skulle spise. Jeg greide til og med å krympe en av jeansene mine i vasken... Men nå har jeg vent meg til livet her og trives veldig godt, kunne egentlig ikke tenke meg å flytte tilbake til lille Fetsund etter å ha fått smaken på storbyen....

På skolen går det veldig bra, jeg trives med lærerne og fagene. Hverdagen er jo veldig slitsom, og man er jo alltid sliten, men det er verdt det...

Gleder meg til å komme hjem på ferie uansett, så jeg får sett familien og alle vennene mine igjen!

Så drar jeg da :-)

Thu, 4 Sep 2008 08:55:35 +0200

Med siste avslag fra Lånekassen i baklommen drar jeg i dag til London!
Det er mye jeg skal ha med meg og kofferten kan nesten ikke bli stor nok. Fikk plass til hele meg i denne :-)

Åpen diskusjon om dans og utdanning i Norge

Sat, 31 May 2008 10:41:41 +0200

Her er linker til diverse artikler om danseutdanningen i Norge de siste 2 år. Legg gjerne igjen din mening.

Fra Aftenposten om Oda Grøner.

Fra Romerikes Blad:
Om meg
Lånekassen sier nei

Ettertanke om utdannelse av Marit C. Andersen

Dagsavisen:
Om meg

Legg gjerne inn nye linker i bloggen under

Stora Daldansen, 1.5-4.5 2008

Sun, 4 May 2008 20:30:03 +0200

Denne langhelgen har jeg og noen andre fra den Norske Operas Ballettskole vært i Mora i Sverige for å delta på den årlige konkurransen Stora Daldansen. Vi ankom rundt kl.13:00 etter seks timers kjøring. Da vi hadde sjekket inn på hotell Mora Parken, gjorde vi oss klare til klasse. Det som stod på dagsorden i dag var oppvarming og så plassering av variasjonene våre. Etter klassen skulle vi en og en trekke ett startnummer. Jeg trakk nummer 20 og var dermed sistemann ut i semifinale 1. Dette var en forandring ettersom jeg var nr. 1 i fjor. Så var det tid for gjennomgang. Norge var heldige og fikk være først på scenen. Dette er en stor fordel ettersom sistemann ut ofte blir igjen til over 22:00. Plasseringen og gjennomgangen gikk veldig bra for meg, og jeg kunne legge meg med økt selvtillit for morgendagen.

Fredag 2.mai var det semifinale. Vi startet dagen med en klasse, og hadde så en gjennomkjøring av variasjonene i riktig rekkefølge. Dette gikk helt greit, men det gikk litt bedre i går. Jeg gikk inn på scenen etterpå og fikset på det som ikke hadde vært så stødig til jeg var fornøyd. Så var det tid for lunsj og avslapning. Da klokken ble to var det tid for å sminke seg, håret hadde jeg gjort ferdig på morgenen. Så var det oppvarming kl. 15.15, før semifinalen som skulle starte kl. 16:00. Det gikk kjempebra!!! Jeg var storfornøyd med begge variasjonene. Da kvelden kom, var det tid for resultater... Jeg kom til finalen!!!

Lørdag 3. mai. Finale. Vi startet dagen som i går, med klasse og gjennomgang. Denne gikk ikke fullt så bra, men jeg fikk fikset dette også, bare et pirouetteprobem. Så var det tid for finale. Jeg hadde pustet dypt og roet meg ned før jeg gikk inn på scenen, klar til å gjøre mitt beste. Så skjedde det utrolige. Musikken min var helt ødelagt. Jeg hørte noe som hørtes ut som knusende glass, men kunne fortsatt høre en viss rytme. Derfor bare danset jeg, og prøvde å late som ingenting. Etterpå fikk jeg heldigvis vite at juryen ville at jeg skulle få lov til å danse igjen. Så gikk jeg ut da, men musikken var fortsatt ødelagt, selv som læreren min hadde hentet en ny CD. Jeg slapp heldigvis å danse igjen, og juryen sa at de ville dømme meg etter i går, da de så hva jeg kunne gjøre. Dessuten syntes de at jeg var veldig profesjonell, som danset selv om musikken var dårlig og at de var imponert over hvordan jeg hadde taklet det psykiske stresset som en slik hendelse medfører. Den andre variasjonen min gikk helt fantastisk!! Jeg hadde aldri gjort den så bra før i hele perioden jeg hadde jobbet med den. Så var det tid for resultater.......

JEG VANT!!!! Det var i alle fall veldig uventet. I fjor kom jeg ikke til finalen en gang. Det er rett og slett helt utrolig. Jeg fikk også 10 000 kr i prispenger, som kommer til å bli brukt til å betale for the Royal Ballet School. Ikke nok med at jeg utrolig nok vant, jeg fikk også publikumsprisen!

Sverige:
Dalarnas Tidningar : Grete Sofie vann Balettfestivalen
Dala-demokraten
Dansportalen
Dans i Dalarna

Litauen:
Balsas

Norge:
Den Norske Opera

Visning av variasjoner for Ballettklubben

Mon, 31 Mar 2008 00:00:00 +0200

På mandag viste jeg mine variasjoner for Operaens Ballettklubb i anledning deres årsmøte. Visningen foregikk i studio A i det nye operahuset. Jeg øver inn disse variasjonene til Stora Daldansen i Mora som går av stabelen den 1. mai. Fordi jeg begynte å øve rett etter at jeg kom hjem fra Lausanne, har jeg ikke fått øvd spesielt lenge. Har derfor mye å jobbe med før variasjonene er ferdige til konkurranse. Opp til nå har vi kun arbeidet med det tekniske og ikke så mye med det artistiske. Det var en fornøyelse å opptre, det er alltid like gøy!
Filmene finner dere her.

Audition Royal Ballet School

Wed, 6 Feb 2008 00:04:50 +0100

Tirsdag 5.februar, dagen etter jeg kom hjem fra Lausanne dro pappa og jeg rett til London for audition hos Royal Ballet School.

Vi var på skolen kl. 10:00 slik at jeg skulle få tid til å varme opp til audition som skulle holdes fra kl. 11:30-13:00. Først fikk vi utdelt hvert vårt nummer, jeg var nummer 4. Det var bare 11 stykker på audition da de aller fleste hadde gått på den opprinnelige audition. Så ble vi vist til garderobene hvor vi skulle skifte og senere til studioet. Jeg merket at jeg var veldig sliten etter Lausanne, men dette visste direktøren fordi vi hadde snakket med henne der. Først skulle de se på fysikken vår og hvor lange achilles-scener vi hadde, hvor god strekk vi hadde på føttene og turn-out. Så måtte vi vise dem spagaten. Deretter begyte dansingen. Første del følte jeg at gikk bra, men jeg merket at jeg var sliten. Gulvet der er spesielt for det er så glatt. Dette gjorde pirouetter 1000 ganger vanskeligere. Følte at resten gikk greit nok, men jeg var ganske misfornøyd etter audition. Det var mye som ikke hadde gått så bra. Ikke en av mine bedre dager.

Da jeg hadde tøyd ut og skiftet, gikk jeg lettere deprimert ned til pappa som satt og ventet. Da jeg sa at jeg var klar til å gå sa han at sekretæren hadde sagt at direktøren ville snakke med oss. Vi gikk inn på kontoret og møtte Gaileen Stock, som er direktør for skolen. Der sa hun at de gjerne ville tilby meg en plass ved skolen. Ettersom hun var meget fornøyd med det hun hadde sett i Lausanne og det hun hadde sett i dag, sa hun at de hadde bestemt seg og at jeg ikke trengte å komme på Final Audition. Jeg ble så glad!! Har aldri vært sa glad i mitt liv!!!! Drømmen min hadde gått i oppfyllelse!!!

Jeg flytter til England i September, da begynner skoleåret. Er ganske bekymret for dette med pengene. Tenk hvor dumt det hadde vært om jeg hadde kommet inn og så ikke fikk gå der fordi vi ikke hadde råd...

Prix de Lausanne

Sun, 3 Feb 2008 00:56:39 +0100

Prix de Lausanne er den største internasjonale ballettkonkurransen for ungdom i alderen 15-18 år og den ble arrangert for 36. gang i år. Det var 27 nasjoner som sendte inn videoer av sine kandidater for bedømning, og 22 nasjoner som fikk en eller flere kandidater antatt. Jeg var eneste deltager fra Norge.

Mamma og jeg reiste ned til Lausanne søndag 27. januar. Hotellet vårt lå rett ved det store teateret hvor hele konkurransen skulle være, og vi fant oss fort til rette.

Mandag 28. januar : Eneste dagen med tid til litt shopping. Kjente meg litt tung i beina og hadde ikke lyst til å gå for mye. Det ble veldig mye trening i forkant av avreisen. På ettermiddagen var det mulighet for trening i et av studioene i tilknytning til teateret. Det var første møte med noen av de andre deltagerne, og det jeg fort kunne se var at de var sykt flinke!

Tirsdag 29. januar: Registrering kl 10.00. Jeg fikk nummeret mitt - 10 - som skulle følge meg hele uka. Mamma fikk ledsager badgen sin, og kunne også komme og gå som hun ville. Vi hadde en klasse denne dagen, heldigvis uten jury, men nå følte jeg at det var igang for alvor.

Onsdag 30. januar: Klasse på scenen, og for en scene. Den har 4% helling - noe som sikkert ikke høres mye ut - men jeg opplevde det som å danse i en alpinbakke. Det var utrolig vanskelig å få piruettene til å sitte ordentlig for jeg kom helt ut avbalanse og jeg måtte forandre punktene jeg fester blikket på. Heldigvis var det ikke bare jeg som slet. I dag var det også første møte med juryen, det var en moderne klasse. Det gikk greit.
Det aller beste med denne dagen var at Sandra (pedagogen min) og Knut (skolen rektor) var på vei nedover. Jeg savner Sandra masse og trengte henne her nå.

Torsdag 31. januar: Sandra har kommet! Hurra! Ellers er det en lang dag med både moderne og klassisk med juryen tilstede. Jeg jobber hard i klassene og gjør mitt beste. I tillegg er det gjennomgang av den klassiske variasjonen med coaching. Jeg skal danse Coppelia. Dette er på scenen, og det er åpent for publikum på balkongen. Det er masse nerver i vingen. Vi skal inn i nummerrekkefølge, så jeg har ni foran meg. Jeg synes ikke det gikk bra, det er veldig vanskelig å danse på en slik scene. Heldigvis er Sandra på balkongen og vi diskuterer i etterkant. Hun gir meg alltid den tryggheten jeg trenger og hjelper meg med mental trening på kvelden.

Fredag 1. februar: Jeg begynner å bli sliten av å våkne opp å vite at det er en jury som skal vurdere hvert trinn jeg tar, men det hjelper å komme seg opp og igang. I dag er det fokus på den moderne variasjonen. Dette er også på scenen og med veiledning av dansere fra Hamburg-balletten som har danset de koreografiene vi har fått å velge i. Dette blir en positiv opplevelse og jeg koste meg på scenen. For hver gang jeg danser på den venner jeg meg litt mer til hellingen. Det er bra, for i morgen skal vi danse variasjonene på scenen med juryen i salen.

Lørdag 2, februar: Så har dagen for variasjonene på scenen kommet. Jeg er veldig nervøs. Hadde ikke Sandra vært her nå, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Hun har jo vært danser selv og kjenner dette ut og inn. Hun hjelper meg med sminken, og ser at alt er OK før hun tar plass på balkongen sammen med mamma og Knut. Da er det bare og vente til det er nummer 10 sin tur. Phu, det går fint, jeg har blitt venn med gulvet og gjør som Sandra har instruert. Da er det å skifte til Askepott kostyme, for jeg gjør A Cinderella Story som moderne varsiasjon. Den liker jeg veldig godt og det går bra på scenen. Da har jeg gjort det jeg kan og det er bare å vente på resultatet i kveld. Mamma og jeg slapper av på hotellet til vi går opp for å få juryens dom kl 19.00. Det vil si, det tar lenger tid. Juryen har tydeligvis en vanskelig oppgave, for det varer og rekker. Vi står sammen Sandra, Knut, mamma og jeg. Det er veldig spent stemning i salen. Reultatet vises ved at de legger en foil med alle nummerne listet opp på en overhead prosjektor og så er finalistenes nummer sirklet inn. Så da er spørsmålet om nummer 10 har ring rundt seg.

Det jubles rundt meg og det tar noen sekunder før det går opp for meg at jeg er i finalen. Bare 3 i min gruppe på 30 har kommet til finalen, og de som var så sykt gode! Jeg skjønner ingen ting og følelsene er blandet mellom glede for å ha kommet til finalen og skrekk for å måtte gjøre Coppelia en gang til. Det må en middag til på byen for å roe nervene. Igjen er det Sandra som får orden på tankene.

Søndag 3. februar: Mens mamma styrer med å få booket om hjemreisen, vi hadde ikke regnet med at jeg gikk til finalen, begynner jeg forberedelsene. Det er oppvarming, klasse, øving på prisutdelingssermonien og sminke. Innimellom prøver jeg å få spist nok. Nå har jeg bestemt meg for å se på dette som en forestilling og ikke tenke konkurranse. Jeg skal ut og danse mitt beste, og jeg får gode tilbakemeldinger etter endt opptreden. Ingen premie på meg, men det er flere skoler som gjerne vil ha meg som elev. Da har jeg oppnådd hovedmålet mitt. Rektoren fra Royal Ballet School er veldig hyggelig og kjenner meg igjen fra sommerskolen i fjor. Hun er veldig interessert og vet at jeg skal på audition på onsdag og ønsker meg hjertelig velkommen.

Nå er jeg kjempesliten og sovner nesten over middagen. Så er det å begynne og tenke på alle leksene jeg skulle ha gjort. De får jeg starte med på flyet hjem...